Kapittel 6 – Ishockey

I 1960 ble flere av fotballgutta hos Ørn spurt om å komme over til RBK for å spille både fotball og ishockey. Dette virket interessant, særlig det å få spille organisert ishockey. Som et resultat av dette, bestemte styret i Ørn at de skulle ta opp ishockey på programmet. Da dette var en kostbar sport, ble det ikke så Ørn kom med i seriespill før året etter p.g.a. mangel på drakter.

Så i sesongen 1961/62 dro guttene igang, og spesielt må nevnes Sigurd Johansen, Tore Tolnes og Sigmund Hansen som de største ildsjeler. P.g.a. lite folk dro de inn noen spillere fra NTH i de første årene. I sin første seriekamp mot Heimdal vant Ørn stort. Klubben fikk veldig ros i avisene etter en så imponerende seriestart. Klubben stilte med bare 5-6 seniorer og resten var juniorer.

Allerede i 1962/63 stilte man med både senior og juniorlag. Juniorene med Ove Havli og Hans Høidahl i spissen gjorde sine saker veldig bra. Som et resultat av samarbeidet med Ørn, startet NTH sitt første hockeylag i 1963/64. Ove Havli representerte Ørn på Trondheims lag i den store «Puck på TV»-turneringen for guttespillere i Oslo.

I 1964/65 stilte klubben også for første gang et guttelag i seriespill. Her hadde vi flere gode spillere, men dessverre ble ingen av dem brukt på Trondheims lag til «Puck på TV». Leif Furseth var tatt ut, men måtte dessverre melde forfall. Som eneste lag i Trondheim hadde vi nok spillere til et småguttelag, men her manglet det motstandere.

Klubben meldte på 5 lag i sesongen 1965/66: Senior, junior, gutter og to småguttelag. Og nå begynte problemene å komme da vi hadde bare ett draktsett. Klubben kom denne sesongen for første gang i gang med organisert trening for de forskjellige lag, senior og junior hadde 4 økter før serien startet, og det samme hadde gutter og smågutter. Klubben gjennomførte i tillegg spillermøter hvor man gjennomgikk spillets lover og regler. Juniorlaget, som også var hovedstammen i A-laget, vant sin avdeling og møtte RBK i finalen. Her ble det tomålstap.

For første gang hadde klubben også meldt på lag til NM. Juniorlaget skaffet pengene selv ved dugnadsjobb og støtte fra næringslivet. Klubben møtte Liull fra Oslo og tapte 3-8. Etter dette kom klubben i media både i Oslo og Trondheim hvor man roste den trønderske hockeytæl.

I smågutteklassen stilte Ørn med med to lag, og her fikk klubben sitt første kretsmesterskap.

I årene fram mot 1976 hadde trøndersk hockey værgudene mot seg. På grunn av mangel på kunstisbane, ble alle kamper spilt utendørs. Vi fikk sjelden avviklet mesterskapene, og rekrutteringen sviktet. Flere av klubbene forsvant også i denne perioden. Planene for ishall var kommet langt, og alle ventet på at denne skulle komme.

Så i 1976 startet man gravingen på Leangen, og ishallen var et faktum i 1977. Det var nå de første småguttespillerne, med Per Kristoffersen, Yngve Johnsen og Per Ivar Sjuseth i spissen, som hadde tatt over. I sesongen 1977/78 spilte klubbene seriene i ishall, og det ble etter hvert en helt annen idrett. Litt i skyggen av RBK ble Ørn det laget som dominerte de neste årene. Dessuten var kretsen nå innlemmet i en serieordning for hele landet, slik at vinneren i 3. divisjon Sør-Trøndelag skulle spille kvalifisering om opprykk til 2. divisjon. I 1978/79 ble Rosenborg kretsmester i 3. divisjon, og rykket opp til 2. divisjon etter å ha vunnet kvalifiseringen mot to lag fra Østlandet.

I sesongen 1979/80 vant Ørn klubbens første kretsmesterskap i ishockey for seniorlag. Her spilte fortsatt Sigurd Johansen, som fikk sin første kretsmestertittel etter 18 forsøk. Ørn vant 3. divisjon klart foran Wing, Astor, Falken, NTHI og Strindheim. Ørn møtte tre lag fra Østlandet i kvalifiseringen til 2. divisjon, men trakk seg etter tre kamper da det viste seg at Ørn var det klart svakeste laget av disse fire.

Dette ble opptakten til en storstilt satsing på opprykk til 2. divisjon. Det ble jobbet svært godt på sponsorsiden med diverse inntektsgivende tiltak, som Trondheimsmappene og tilhørende kalendersalg av «Gamle Trondheim». Her må vi takke Leif Ole Furseth for hans flotte tegninger. Vi var plutselig blitt en rik klubb, men pengene fikk altfor fort føtter å gå på.

I sesongen 1980/81 engasjerte vi spillende trener fra Oslo, i håpet om å nå 2.divisjon. Harry «Putte» Haraldsen fra VIF og landslaget skulle gjøre jobben, sammen med Curt Ellemyhr fra Stjernen og Svein Lien fra VIF. Like før seriestart viste det seg at vi ikke fikk orden på kontrakten med Svein Lien, og det var det lille som gjorde at vi ikke lykkes med opprykk. Vi tapte den avgjørende kampen mot Strindheim, som hadde sikret seg 7-8 spillere fra RBK før seriestart. Strindheim rykket opp i 2. divisjon.

I sesongen 1981/82 var hockeyavdelingen nå klubbens største avdeling med ca 90 medlemmer. Vi hadde fortsatt håp om opprykk til 2. divisjon, og på ny ble hjelp hentet utenfra, denne gangen fra Canada. Allan Victor Potts kom til oss via Jar i Oslo hvor han gjorde sine saker bra. Dessverre viste det seg at hans spilleopplegg ikke passet oss. Vi tapte overraskenede for NTH i åpningskampen. Når inntektene i tillegg hadde sviktet drastisk, ble han løst fra jobben som trener. Per Kristoffersen tok over igjen som trener, og Ørn vant de resterende seriekampene. Ørn vant 3. divisjon foran NTHI, Astor og Wing, og tok sitt andre kretsmesterskap. Klok av skade stod klubben over kvalifiseringen til 2. divisjon, kanskje var ikke forhåpningene om opprykk så mye større enn i 1980 da det viste seg at laget var sjanseløst.

Så kom noen år da vi måtte slikke sårene etter en altfor tøff satsing. Avdelingen hadde pådratt seg stor gjeld, og satsingen nå måtte gjøres lenger ned i klassene som ikke kostet så mye.

Vi ble kretsmestre i miniputt i 1981/82. De vant også alle turneringene de deltok i.

Seniorlaget dominerte fortsatt i Trondheim og ble kretsmestre både i 1983/84 og 1984/85. I sesongen 1985/86 hadde vi endelig fått økonomien under kontroll, og klubben stilte lag i senior, gutter, smågutte, lilleputt og microputt. Vi fikk kretsmesterskap i gutter (i samarbeid med Astor) og i lilleputt. Vi hadde også fått dannet egen foreldreforening, og disse jobbet iherdig og skaffet midler til ungene som ble brukt til turer o.l. i 1986/87.

Foran sesongen 1986/87 ble så Trondheim Ishockeyklubb (TIK) dannet, som en sammenslåing av Astor og ishockeyavdelingen i Strindheim. Begge klubbene spilte i 2. divisjon, og målet var at TIK skulle etablere seg i 1. divisjon. Yngres avdeling i Strindheim gikk inn i Ørn, og vi spilte under navnet Ørn. Senioravdelingen drev nå bare mosjonisthockey, og spilte sine kamper utendørs slik de gjorde for 25 år siden.

Vi ble kretsmestre i gutteklassen, og laget ble nr 2 i NM med finaletap 6-10 mot Furuset. Her må det nevnes at vi fikk dårlig oppladning foran kampen. Furuset hadde tapt klart mot NM-favoritten M/S i begge seriekamper, og M/S var laget vi slo ut i semifinalen. Miniputtene vant alle sine kamper i serien og vant igjen årets RBK-cup.

Foran sesongen 1987/88 hadde klubben nå inngått samarbeid med den nye storklubben TIK. Det resulterte i at Ørn stilte med lag fra mini/microputt til og med smågutter. Gutter og junior spilte så for TIK. Ørn ble kretsmester i lilleputt og smågutter. Det må også nevnes at TIKs guttelag ble klare kretsmestre i sin klasse. Småguttelaget hadde det året 10 spillere på Trondheims kretslag.

Laget drev nå hockeyrekrutteringen veldig godt, og hadde gode tillitsvalgte som bl.a. Bengt Wallden og Arne Lankholm. Avdelingen hadde solid økonomi.

I 1990 tok så avdelingen en trist avgjørelse. De bestemte seg for å gå inn i TIK, og det ble slutten på en 30-årig begivenhetsrik epoke i Sp.kl. Trondheims-Ørns historie.