Kapittel 3 – Samlingen av norsk idrett

Ørn kunne som medlem av AIF ikke spille kamper mot klubber i Landsforbundet, og Ørns medlemmer kunne ikke delta i stevner der Landsforbundets medlemmer deltok. Dette forbudet gjalt fram til 1936.

I 1935 oppnevnte Sosialdepartementet en komite som skulle ta opp motsetningene mellom de to idrettsforbundene. De to forbundene var begge representert i komiteen. Komiteen foreslo bl.a. å oppheve forbudet mot å delta i det andre forbundets kokurranser, og at lag fra begge forbund skulle ha lik tilgang til statlige og kommunale idrettsanlegg. Flertallets innstilling ble vedtatt i Stortinget i 1936, og det såkalte idrettsforliket var et faktum.

I perioden 1936 til 1940 ble det som en følge av idrettsforliket, arrangert en del forliks¬kamper der klubber møtte lag fra det andre forbundet. I Trondheim ble idrettsforliket markert med fotballkamp mellom Ørn og Ranheim på Reina 18. oktober 1936. Ørn spilte i alt 7 slike forlikskamper, med resultat 3 seire, 2 uavgjorte og 2 tap, begge de siste med 0-1. Total målforskjell på disse kampene: 19-15.

AIF og Landsforbundet startet forhandlinger om å slå forbundene sammen. Høsten 1939 var en sammenslutning vedtatt i prinsippet i begge forbund, men forhandligner om alle detaljer i sammenslåingen fortsatte. AIF og Landsforbundet var på mange områder organisert forskjellig, og ble drevet etter litt forskjellige prinsipper, så der var mange spørsmål som måtte avklares.

I mars 1940 hadde de to forbundene blitt enige om et forslag til sammenslåing, som ble sendt ut til forbundenes lag og organisasjoner. Det ble foreslått å holde et konstituerende ting for det nye Norges Idrettsforbund i mai 1940. Forslaget møtte stor motstand fra enkelte hold, bl.a. fra Fotballforbundet. For å orientere særforbundene, kalte idrettsstyret inn til et møte den 8. april. Møtet ble avbrutt av flyalarm sent på kvelden. Den tyske invasjonen av Norge hadde startet.

Det videre arbeidet med samlingen av norsk idrett måtte naturligvis utsettes på grunn av krigsutbruddet, men oppholdet ble kortvarig. Den 13. september 1940 ble et interimstyre for Norges Idrettsforbund opprettet. Men på grunn av krigen ble ikke Norges Idrettsforbund formelt etablert før i 1946.

Ørn under krigen

Da den 2. verdenskrig brøt ut i september 1939, ble landets nøytralitetsvern opprettet. Mange av Ørns aktive medlemmer ble kalt inn til tjeneste, og var således under våpen da Norge ble invadert 9. april 1940. Da regjeringsens mobiliseringsordre kom, skal det til medlemmenes ros sies at de fulgte ordren. I flokk og følge kom de seg ut av byen, og sammen med byens og distriktenes øvrige idrettsungsdom, dannet de avdelinger opp gjennom «dalan». De måtte sammen med de øvrige avdelinger kapitulere mot den tyske overmakten, og havnet i fangenskap.

Fangenskapet preget utover sommeren preget lagets forsesong i 1940. Uvissheten om hvordan det hele ville forløpe, gjorde at idrettsarbeidet hvilte til nærmere høsten. Laget var til å begynne med desidert jumbo i en kriseserie i fotball, men spilte seg senere opp til finalen. Diskusjonen gikk høyt om hvorvidt det var riktig å drive idrett under de rådende forhold, men man ble enige om å følge hovedorganisasjonens paroler. Man var nemlig klar over at tyskerne før eller siden ville gripe inn i idrettsarbeidet, men hvordan?

Overgrepet kom i form av en forordning fra Einsatzkommando 5 undertegnet av SS Hauptsturm-führer Ling den 4. november 1940. Den lød: «Etter ordre fra Der Reichskommisar Terboven skal alle styrer i sportsklubbene i Trondheim oppløses, og det skal velges et nytt styre.» Det nye styret skulle etter senere ordre være ansvarlig for medlemmenes oppførsel overfor tyskerne, og man kunne risikere å bli arrestert hvis et medlem av laget viste «sterkt utfordrende holdning» overfor medlemmer av den tyske krigsmakt.

Dette ble også fulgt opp på landsbasis. Interrimstyret for Norges Idrettsforbund, styret for Landsforbundet og styret for AIF ble oppløst ved en forordning av 22. november 1940.

I denne situasjonen laget Oddvar Halvorsen, styremedlem i Ørn, sammen med Einar Kjelaas, styremedlem i Kvik, et opprop som ble sendt til trønderske idrettsmenn i flere hundre eksemplarer. Ørn innkalte til et ekstraordinært årsmøte i Folkets Hus, der saken ble tatt opp på bred basis. Etter en langvarig diskusjon satte Georg «Barre» Iversen fram et forslag om at klubben skulle oppløses fremfor å bøye seg for de tyske krav. Dette ble enstemmig vedtatt. Straks etter beslutningen om oppløsning var vedtatt, tok klubben skritt til å få fjernet og gjemt bort klubbens arkiv, protokoller og pokaler.

Også interimstyret for Norges Idrettsforbund valgte å si et klart nei til tyskernes innblanding i idrettens organisasjonsfrihet. Dermed var idrettsstreiken i gang. «Ingen idrett under nazistene» var parolen. Idrettsbanene stod tomme. Idrettslivet var lammet. Idrettsstreiken var den første sivile motstandsfront i Norge under andre verdenskrig, og kom senere til å bli retningsgivende for hele den norske motstandsbevegelsen.

Noen organisert illegal idrett drev ikke vår klubb (bortsett fra noen få fotballkamper), men våre medlemmer var med i idrettsutøvelse sammen med arbeidskamerater og «hjørnegjenger» gjennom hele krigen. Mange måtte stikke av til Sverige, og sammen med tusener av andre nordmenn var de i uniform den dagen de vendte tilbake.

Ørn bytter navn

Klubber som skulle bli medlem av Landsforbundet, kunne ikke bruke samme navn som en annen klubb som allerede var medlem. Innenfor AIF var det derimot ikke noen slik regel, så ved opprettelsen av Norges Idrettsforbund i 1946, ble det bestemt at det skulle ryddes opp i navnelikhetene. NIF begynte å tilskrive alle klubber som hadde samme navn som en eldre klubb, med henstilling om å endre navn. Når det gjalt navnet «Ørn», fantes både IF Ørn i Skien, stiftet 1896, og FK Ørn i Horten, stiftet 1904, som var eldre enn vår klubb. Dermed kom en henstilling om å bytte navn også til oss. Som en følge av dette, endret Ørn i 1948 navn til «Trondheims-Ørn».

Klubben var tydeligvis ikke så fornøyd med det nye navnet, for i 1951 søkte Ørn om å bytte navn til «Ørn 1917», sannsynligvis inspirert av klubbnavn som Djerv 1919 og Bokseklubben av 1930. Søknaden ble ikke godkjent.

Ørns medlemsblad

Ørn startet et medlemsblad i 1939 med Oddvar Halvorsen som redaktør. Første nummer ble utgitt i juni 1939. I 1940 ble det utgitt 7 nummer før klubben ble nedlagt som en følge av idrettsstreiken. Utgivelsene ble tatt opp igjen i 1945. Medlemsbladet ble utgitt til rundt 1950.